Helt ærlig.

Blogg


Idag kjenner jeg frustrasjonen tar meg litt. Nok et legebesøk, ingen svar på hva som feiler meg enda. Mer prøver på sykehuset i morgen tidlig. Og om de ikke finner ut av det da heller, må jeg bare "vente et par uker" før jeg må tilbake for vidre utredning. Ikke en veldig lett situasjon å sitte i med barn, skole og alt annent som skulle vært gjort. En midlertidig legeerklæring til skolen, siden ingen diagonose er stilt. Så er det det da, om fraværet blir for høyt mister jeg også det jeg får i stipend og lån. Da sitter vi virkelig i en økonomisk knipe.

Er jo så mange ting jeg skulle orket, gjort og har lyst til som bare raser sammen. Valget mellom å presse seg gjennom timene på skolen, men ikke fungere som mamma når man kommer hjem. Å det har jeg ikke hjertet til eller mulighet til, for å være mamma, er noe jeg må. Det er det som er viktigst, familie og helsen. Så må bare alt annent komme i annen rekke. Men med høye forventninger til seg selv ( og fra de rundt seg) er det virkelig ikke lett. Spessielt når jeg ikke får noe svar på hvorfor jeg er så dårlig som jeg er. Men en ting er sikkert, at slik formen min er, skal den ikke være. Så krysser alt jeg har for at jeg snart får noe svar. Det verste er vel egentlig det å ikke vite, å det at man ikke finner ut hva som gjør meg så dårlig. Å ikke kunne si at " det feiler meg, DERFOR er jeg sånn". Isteden må jeg nesten begynne å lure selv, kjenne etter prøve og presse meg, før jeg nok en gang kan konstantere for meg selv; at jeg fakitsk ikke klarer eller orker. At jeg får igjen for det senere på dagen. For jeg er hverken lat, eller umotivert. Jeg klarer bare ikke. Nyter de dagene som ikke er så ille som de andre, og de andre dagene må jeg bare ta i mitt tempo.

Det var dagens blottleggning. Noen ganger må man bare tømme seg litt og få ut noen tanker.



  • Blogg

Liker

Kommentarer

IP: 82.99.3.229